Hun ble kalt ´Isprinsessen` og hadde ingen annen lideskaå enn musikken, ingen annen elsker end dansen … indtil hun mødte hertugen. Først da forsto hun at de følelsene dansen og musikken hadde vekket i henne, bare hadde vært et svakt ekko av noe som var langt sterkere og mer berusende. Allerede første gang hertugen av Welminster så henne danse, i det praktfulle Yselov-palasset i Moskva, følte han seg trukket mot henne med en nesten magnetisk kraft. Han ble forvirret, og var slett ikke sikker på om han likte denne følelsen. Men det er krig, og Napoleons seierrike armé nærmer seg Moskva. Personlige følelser viker plasset for frykt, og Zoia må flykte. Vil hun noengang møte hertugen igjen? Er dette merkelig magiske båndet mellom dem sterkt nok til å overvinne krigens redsler og den lange avstanden mellom dem?